ABC forpårørende
Denne siden er ment som en hjelp til dere kjenner noen nære som har mistet barn . All koipering og gjentagelse av denne teksten må godkjennes av forfatter Torun Soknes

Når man kjenner noen som har mistet barnet sitt

Dersom du kommer inn i situasjonen på et tidlig stadium, spør foreldrene om du kan få se og holde barnet (i den grad det er mulig og du tror du selv vil takle det). Dette er noe foreldrene både ønsker og frykter, de er uendelig stolte av barnet sitt og vil gjerne vise det fram til hele verden, men frykter samtidig omgivelsenes reaksjoner på deres døde barn. Respekter svaret du får, men vær klar over at mange som ikke får vist fram barnet sitt angrer på det etterpå. Det å ha sett barnet gjør at du får noenlunde samme referanseramme som foreldrene når dere snakker om barnet i ettertid, og vil ofte virke styrkende på ditt forhold til foreldrene.

Om du vet hva han/hun heter, bruk navnet konsekvent i all omtale. Dette er ikke å rive opp smerten, dette er god og oppriktig interesse som viser respekt for både foreldre og barn. Det er med på å understreke barnet som et individ med egenverdi.

Spør gjerne om å få se bilder - de fleste foreldre har nå kommet til det stadiet at de mer enn gjerne viser fram bilder, dog med en viss engstelse og forbehold. Mange ønsker ikke selv å spørre om du vil se bilder av frykt for å få et negativt svar, så det er et stort pluss om du selv bringer temaet på bane. Kommentér gjerne ting du ser underveis - klær, størrelse, hårfarge - og ikke vær redd for å vise følelser.

Å lytte er noe av det viktigste du kan gjøre, foreldrene har ofte et stort behov for å fortelle om selve hendelsesforløpet, deretter vil de gjerne i tur og orden analysere enkelthendelser og tanker de gjør seg i sorgfasen. Dette kan ta lang tid, og du kan godt tenkes å få høre samme historien flere ganger, men det er viktig å være tålmodig. De fleste foreldre er oppmerksomme på at de nok gjentar seg selv, men har ikke nødvendigvis kontroll over situasjonen. Det hjertet er fylt av renner munnen over med...

Du har kommet langt på vei som pårørende om du husker viktige datoer. For de som har mistet før, under eller rett etter fødselen er det kjekt om også andre husker merkedager, som (det som skulle vært) barnets énmånedsdag, tremånedsdag, halvtårsdag, ettårsdag og så videre. Dette er viktig fra begynnelsen av, men blir faktisk bare mer og mer viktig etterhvert som tiden går. Foreldrenes største frykt er ofte at barnet skal bli glemt av alle andre enn dem selv. Jeg husker med stor glede venninna som ga Tore et blomstergavekort på hans énmånedsdag.

For de som har mistet på et tidligere stadium av svangerskapet er det i tillegg viktig at noen husker den opprinnelige termindatoen. Dette vil for foreldrene ofte være en ekstra vanskelig dag, og tøffere blir den av å måtte slite med de tunge tankene alene. Det er når man har mest behov for å snakke at det er mest vanskelig å plukke opp telefonen.

'Bare si fra hvis jeg kan gjøre noe for deg' er et tilbud som funker dårlig. Det er for den sørgende nesten umulig å finne noe intelligent å foreslå - når livet svikter så brutalt er det vanskelig å pønske ut praktiske gjøremål. Gå dit på besøk og lag middag, bak noen boller og gi bort, spør om du kan slå gress, pusse vinduer, levere bøker eller filmer på biblioteket, passe eldre barn, ta innkjøpsrunden (evt. sammen med dem), kjøp kinobilletter i stedet for blomster (kanskje ikke rett etter fødselen, men gjerne noen uker etter).

'Hvordan går det egentlig?' er ikke alltid det beste å spørre om, det er alt for enkelt for foreldrene å sette på seg en tøff maske og svare at 'det går bra nå'. Spør heller konkret om fødselen, hvem barnet lignet på, hvilket navn de gav barnet og hvorfor, om de skal begrave barnet, hva slags gravstein, etc. etc. ...

'Så tøff du/dere må være, jeg hadde aldri greid dette selv' er et forholdsvis håpløst utsagn. Hva er alternativet? Man velger ikke å være tøff, man velger stort sett ingenting her i livet.. Man kan ikke gjøre annet enn å forholde seg til fakta, og underlig nok fortsetter man å våkne opp og sovne dag etter dag etter dag.

Å sammenligne ens egen situasjon med andres tror jeg er en menneskelig egenskap. Det er også et middel for å drive en samtale videre, én historie fungerer som stikkord for en annen. Men å prøve å 'overgå' hverandre i triste og tragiske historier, liksom prøve å sette 'lidelsen i perspektiv' ved å fortelle historier om 'dem som har det like ille eller verre enn de sørgende' er ikke nødvendigvis noen god idé. Det hjelper lite å fokusere på andres ulykke, når ens egen rygg er brukket. Alle 'engleforeldre' vet godt at det finnes andre som har opplevd mye tragedie og sorg i livet, men har gjerne mer enn nok med å gråte over sitt eget tap i en periode.

Noe de aller fleste synes er det absolutt verste man kan få høre er setningen 'det er en mening med alt'. Jeg klarer overhodet ikke å finne noen mening i at Tore måtte dø - ikke var han syk og ikke var jeg syk - kun noe så prosaisk som navlestrengen skilte mellom dyp sorg og uendelig glede. At grunnen skal være at han skulle bli spart for verdens grusomheter er heller ikke noe jeg aksepterer - da burde det jo ikke bli født barn overhodet. Og om det ikke fødes barn, hvem skal da ta over verden og gjøre den til et bedre sted å leve? At han måtte dø for å lære oss en lekse er heller ikke noe jeg godtar - nå er jeg ikke religiøs og tror derfor ikke på 'himmelens straff' - uansett føler jeg ikke at jeg på noen måte har levd et liv jeg trenger å bli straffet for. At han måtte dø for å styrke oss til kommende oppgaver synes jeg er en horribel tanke - det får da være måte på bruk av virkemidler! Så sluttsummen er altså at jeg ikke med min beste vilje klarer å se at det skal finnes noen som helst mening med at Tore skulle dø.

Det er viktig at foreldrene føler aksept for sitt tap, at det ikke blir bagatellisert i form av misforstått trøst. Å si at det er bedre å miste barnet tidlig heller enn sent i svangerskapet er for de det gjelder ikke nødvendigvis til trøst. Utsagn som at det er bedre å miste sent i svangerskapet enn å miste barnet etter at man hadde tatt det med seg hjem havner i samme katergori. Enhver sorg har sin egen kjerne - sorg kan ikke graderes, den er bare annerledes fra situasjon til situasjon.

Å si at foreldrene kan få flere barn er noe de fleste foreldre tenker på selv etter en stund, men å høre det fra andre gir inntrykk av at omgivelsene ikke anerkjenner det døde barnet som 'barnet ditt', at det kan erstattes av et nytt barn. Jeg bruker å si at jeg ikke ønsker meg et nytt barn, jeg ønsker meg enda et barn.

Skrevet av Torun Soknes

Teksten er originalt hentet fra minne siden til Tore her:http://tore.forbregd.com/index.asp?s...&img=livet.gif.

Og fra boken "små føtter setter dype spor" : http://www.commentum.no/default.asp?id=7725&c=93&t=1077

En nygravid englemors bønn til omverdenen?

Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra – jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra – det gjør jeg også.

Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted – når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.

Ikke tro at å få nytt barn vil erstatte det umistelige – det vil det aldri gjøre.

Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede – det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.

Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn – bare prøv å forstå hvorfor.

Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her – det gjør meg så ufattelig trist.

Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.

Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.

La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.

Forstå at denne veien er lang, den er tung – og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.

Forstå at jeg føler et enormt ansvar for det som vokser inne i meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig så vet jeg at jeg ikke har kontroll over det som vokser inne i meg – og det er ikke lett å være uten kontroll.

Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene – så vær så snill å ikke gjør det du heller, på mine vegne.